Et slags internasjonalt skissebok-prosjekt jeg ble med i på begynnelsen av året. Jeg rakk heldigvis å skanne alt sammen inn på PC-en før jeg løp opp på Kiwi og kastet den på postskranken, for så å løpe videre for å rekke bussen inn til byen. Okei, det gikk ikke fult så hektisk for seg, men jeg skulle ønske at jeg fikk brukt mer tid på å lage et mer sammenhengende konsept. Typisk meg å aldri få utnyttet tiden min godt nok. Er det noe jeg virkelig misliker, så er det de gangene jeg innser litt for sent at det har gått et par dager for mye på bare det å spise, sove og nerde på nettet.

Jeg misliker også at det alltid er på det tidspunktet hvor man endelig tar seg i nakken og bestemmer seg for å bruke dagen til noe fornuftig og evneutviklende, at sjefen finner ut at du må møte opp på jobb den kommende timen pga et plutselig utbrudd av sykdom eller epidemi eller whatever, og man ikke har rukket å vaske arbeidsklærne ennå, så man må gå rundt i 6 timer++ med flere dager gammelt illeluktende frityrfett og tacorester befinnende i nakkeregionen, mens nye matrester spruter på og finner plass mellom de eldre bitene... Vent, dette er jo dagen min i et nøtteskall .____.

Det siste jeg hørte rett før jeg sovnet i går kveld, etter å ha kommet hjem fra en lang dag med konfirmasjon og tilhørende middagsselskap, var at søstera mi spurte om jeg hadde sett en episode av "4 Stjerners Middag" hvor stemmeaktøren til Ole Brumm og Mummipappa hadde vært med. Hva tror du jeg drømmer om den følgende natten? Ole Brumm og Mummitrollet, selvfølgelig. Jeg husker bare at jeg så et dusin disneykarakterer løpe hulkende forbi meg opp en mørk trappeoppgang. Jeg stopper dem og spør om hva alt dramaet er for, og det jeg får som svar fra Mikke Mus er: "OLE BRUMM ER DØD!" i den pipete stemmen han er kjent for. De river seg løs og løper videre i en latterlig melodramatisk stil. Hva var det nå igjen som skjedde etter det? Jeg tror jeg løp etter dem, siden situasjonen fortalte meg at noe veldig stygt kom til å skje om jeg ble igjen der. Etter hvert kom vi til Mummidalen, og torden og lyn begynte å brake løs over oss, mens bakken åpnet seg så enorme steinformasjoner kunne stige opp og spidde oss i rumpa.

Denne oppdateringen er veldig tilfeldig og uinteressant, men... Jeg vet ikke. Jeg ble bare så satt ut da jeg våknet og tenkte over alt sammen fra et mer realistisk perspektiv.

Jeg glemte nesten at jeg hadde en blogg. *ahem* 

Det har ikke skjedd så mye merkverdig siden sist. Jeg har sendt inn opptaksprøven og søknaden til en designskole i Danmark, og har ellers jobbet en del. Apropos jobb... Jeg må nesten se etter enda en jobb, for jeg kommer umulig til å være i stand til å komme meg ut av huset med den lønna jeg får for de få vaktene jeg har nå, som er ca. 2-4 dager i uken. Kanskje burde jeg helst ha skaffet meg 2 jobber ved siden av den jeg har nå, haha.

Uansett, nok snakk om det kjedelige livet mitt generelt. Jeg var innom butikken for å plukke opp en krem jeg bestilte for noen uker siden. Vanligvis bestiller jeg BB fra PinkyParadise, men siden de av en eller annen grunn alltid er utsolgt for alt annet enn linser, gikk turen innom Pretty&Cute denne gangen. Jeg forventet meg en liten boblekonvolutt med halvveis smashet innhold, som jeg alltid bruker å få, men de her viste seg å være overraskende grundige med innpakningen i forhold til den andre siden.

Jeg lo litt da jeg åpnet den. Bare se på alle de skumpølsene de sendte meg sammen med den bittelille krempakken. Mer enn 3/4 av boksen må ha vært bare skum. Var de redde for at produktet skulle bli ensomt på den lange flyturen?

Søppelkassen min kommer til å fylles opp altfor raskt om jeg fortsetter å bestille fra dem. Kanskje jeg burde ha lagt til flere ting i samme bestilling allikevel.

Her er greiene som ikke var skum: Holika Holika Peach Girl BB Cream + en gratisprøve på et eller annet mystisk narrevann. Jeg pleier ikke å vise linser og sminke og andre teite ting jeg kjøper, men det er greit denne gangen, fordi tuben er søt (dessuten har jeg ikke noe å gjøre atm). Den lukter litt som syntetisk fruktgodteri når man påfører den. Tommel opp for det.

Jeg har vært på jobb mesteparten av uka, og har så vidt hatt ork til å gå online *sigh*, men nå er jeg her igjen.

I dag skriver jeg inn den siste ungdomsskolestilen, hvor temaet var miljøbevissthet. Det er ikke det mest interessante temaet fortellermessig, men jaja, med skal den uansett.

Oppgaven bestod av to deler, hvor jeg på den ene delen valgte å skrive et kåseri, og et dikt på den neste. Begge forsøkene ble egentlig litt sånn 'fail'... Eller kanskje er det bare jeg som har for store forventninger til tiendeklassinger. Uansett, les og le, som jeg alltid sier.

Klasse: 10. trinn
År: 2008
Fag: Norsk
Sjanger:  Kåseri + dikt

--

VI ER ALLE NATURSVIN

Hva vil skje med verden dersom vi ikke snart begynner å bry oss om hva vi slipper ut i naturen? Dette er et av de mest stilte spørsmålene i dag, og alle slags folk kommer med alle slags mulige besvarelser på akkurat dette spørsmålet. De viser oss bilder av is og snø som ikke lenger er der det skal være, og ber oss gang på gang om å la være å bruke bilen for at isen ikke skal forsvinne så raskt. Selv kjører de rundt i sine firehjuls-verstinger og overbeviser seg selv om at det er greit. De har tross alt påvirket andre til å forurense mindre, så da gjør det jo ingenting om de selv fortsetter som før.

Ironisk nok tenker alle det samme: At det sikkert er mange nok av de andre som har latt seg påvirke til å forurense mindre, og at det derfor ikke gjør noe om en selv fortsetter. Politikerne fôrer oss med sannheten om at man alene kan utgjøre en forskjell, og vi lar oss mate, men spytter det uforskammet ut igjen i skjul. Det hjelper ikke stort om én til støtter saken, tenker noen, for det vil alltids finnes et annet natursvin som vil fortsette, og innser ikke at det faktisk er en selv som er svinet.

Hvordan skal vi i det hele tatt komme i gang om vi fortsetter å ignorere vår menneskeskapte dommedag? Det hadde ikke skadet om alle sammen hadde innsett at vi alle er svin, og faktisk hadde gjort det vi blir fortalt til å gjøre. Om innsatsen viser seg å hjelpe, skader det ikke å holde den oppe. Om den ikke hjelpe, kan vi med god samvittighet fortsette å spy ut styggedommer som før, med den uhyggelige tanken om at vi alle er dødsdømte hviskende i bakhodet.

Om du er en av de som endelig har bestemt seg for å utgjøre en forskjell, vil jeg si at du bør begynne med noe enkelt som du kan leve med (eller kanskje rettere sagt uten). Det vil være et altfor stort sjokk å begynne med bilen først, for den vet jeg mange er avhengige av. Og om dette er nytt for deg, har jeg personlig laget et eksempel på et 6-trinns opplegg, bare for å gjøre det lettere for deg å få det til å virke som om du alltid har vært naturvennlig.

Trinn 1:
Kast all søppel i søppelkassen, ikke rundt. Det samme gjelder når du er ute. Søppelkassen er den store bøtten du har sett at alle andre har i huset sitt, og som du forhåpentligvis også har selv. Når den begynner å bli full, tar du posen med deg ut og kaster den i en av de større dunkene utenfor huset ditt. Ikke engang vurder om det spøker om du ikke skulle finne den igjen der dagen etter, for det gjør det ikke.

Trinn 2:
Når du har fått teken på søppelkasse-ordningen kan du øke vanskelighetsgraden ved å har tre søppelbøtter i stedet for én. Bare for å gjøre det enda vanskeligere, skal du fra nå av sortere alt du kaster i papir, matavfall og plast, og legge det i hver sin dunk. Papir skal alltid i den grønne, matavfall i den brune, og plast i den dunken du har valgt farge på selv. Det samme gjelder når de blir fulle, og du skal kaste dem i de større dunkene.

Trinn 3:
Gjenvinn alt alltid, og bruk bare produkter som er gjenvunnet. Det er ikke noen vits i å bruke penger på ubrukte ting når du kan få akkurat det samme til lavere pris når det er brukt. La ting og produkter få rekke å bli litt historie før du bytter dem ut.

Trinn 4:
Bruk bare så mye vann og strøm som du har behov for. Du kan godt investere i brønn om du vil væe av den virkelig miljøvennlige typen, så får du litt trening også når du skal hente vann. Det å leve på telys kan heller ikke skade, og det kan til og med være ganske trivelig.

Trinn 5:
Lær deg å veve, så kan du veve dine egne klær av gresset du slår i hagen din. Siden det råtner så fort, kan du alltids kaste dem med god samvittighet, og veve nye klær av det gresset du slår neste gang.

Trinn 6: Når du har fått teken på alle de ovenfornevnte områdene, kan du endelig ta farvel med bilen din. Kollektivtransport er en bra ting. Der kan du dele alt du har gjort for miljøets skyld med de andre ombord. Du skal holde på helt til du ser at du ikke er den eneste på bussen med gressklær lengre. Når det er gjort, kan du begynne å sykle hvor enn du drar, og kanskje til og med begynne å gå til fots.

Så ønsker jeg deg bare lykke til, og håper du får omvendt meg også.

 

KJÆRE JORD

Kjære mor, jeg skriver til deg
Fra et usedvanlig merkelig sted
Et sted hvor alle mennesker bor
Hvor noe galt er i ferd med å skje

Av alle ting mennesker hater
Er forandring det de hater mest
Forandring er det de forårsaker
Når de gjør det de kan best

De tar biler og busser og trikker og tog
ikke noen vil være for sein
Hvorfor bruker de disse bråkete ting?
Mye stillere går det med bein

Maten blir tilberedt på merkelig vis
Ikke mye av det er sunt
Bare inni er maten spiselig
Man kan ikke spise det rundt

Allikevel lages det haugevis
Med pyntelig pakningspapir
Selv om det alltid skal tas rett av
Og mer søppel og avfall det gir

Utrolig at skog og trær klarer seg
Det er bra de ikke kjenner
Det levende vesener kan føle
Når allting er glovarmt og brenner

Det snør visst mye på Nord-Polen
Det er der alle isbjørner er
Jeg har hørt at de leker på is og på isfjell
Men det fins ikke lenger der

Så hvor kan de leke når isen er borte?
Mange har lagt ut på svøm
Men ingen kan svømme i evigheter
Snart er de ikke annet enn en drøm

I sjøen bader unge og gamle
Også fiskene bader der
Men nå mørkner vannet mer enn før
Og bading har blitt et besvær

At fisken blir stadig dårligere
Og at fuglene faller mot grunn
Vil skje så lenge mennesker
Velger å holde munn

Fortsatt minnes de tiden med Hitler
Alle livene som gikk bort
Diskré skjer det samme om igjen nå
Om de ikke innser det fort 

De har bind for øya og propper i øra
Og sier det sikkert går bra
Om noen år når de ser hva som virkelig hender
Må de angre det de en gang sa

For noen merkelige vesener
Har du hørt hva de tror?
De tror Herren og Buddha
Vil redde deres jord

De samles i kirker, templer og palass
For å be om hyggelige stunder
Lite vet de at det lite hjelper
Når de allikevel skal gå under

Mennesker er ikke sånn som jeg trodde
De gjør ikke sånn som de bør
Det er tydelig at de snart vil forsvinne
Og allikevel gjør de som før

Du har nok rett i at det er på tide
For meg å ta turen hjem
Jeg vil ikke bli iblandt disse vesener
Og dø isammen med dem 

--

Tilbakemelding: Jeg koste meg med det du skrev. Imponerende arbeid.
Karakter: 6

Jeg er ikke sikker på om denne ble rettet av læreren eller en vikar. Jaja, det er uansett ikke viktig.

Ei jeg jobbet med i fjor sommer spurte om ikke jeg hadde noen stiler fra videregående jeg kunne dele...

Jeg blir fuzzy på innsiden hver gang noen kommenterer på ting jeg har skrevet eller laget. Tusen takk til de som har orket å lese disse innleggene, og sorry for at jeg ikke har skrevet om så mye annet her dette året (; u ;)

Bare for å gjenta det jeg svarte min "onde tvilling": De aller fleste stilene fra videregående er sakprosa-relaterte, og ganske trøttende å lese, så jeg kommer mest sannsynlig ikke til å skrive dem inn. Kanskje jeg deler én eller to av dem med dere en gang i fremtiden... Jeg vet ikke.

I dag har vi kommet til den siste engelskstilen som ble skrevet på ungdomsskolen, hvor temaet var broer. Den dagen valgte jeg en oppgave som gikk ut på å skrive sammendraget og introen til en opptenkt roman (altså, man skulle late som om man hadde skrevet en bok). Som den fortsatt litt emo personen jeg var, måtte det selvfølgelig bli noe horror-relatert. Les og le.

Klasse: 10. trinn
År: 2008
Fag: Engelsk
Sjanger: Sammendrag + intro 

--

SUMMARY OF "TEASPOON BRIDGE"

Dwight Hamilton is the older brother in a family of four, consisting of his two parents and his younger sister Irene. They all live in a small house by a big lake in the forest. Over the lake goes a wooden bridge, called Teaspoon Bridge, which they cross everytime they are heading to the outside world. The bridge is old and fragile, and needs a facelift, but Dwight's parents do not want to renew it. Instead, they use their savings for a new car, so that the whole family easily can move out of the forest and into the city.

When the parents are about to cross the bridge with their new car, it suddenly collapses, and they both get seriously injured. Dwight and his sister Irene hear about the accident, and try to find a way to visit them at the hospital, without using the broken bridge. They find out that they can only make a detour round the lake, through the thick forest.

While trying to find their way through, Irene suddenly disappears. Dwight panics and searches through the forest, calling for her. He does not know that while he is calling for his sister Irene, he is also calling for a notorious Irish psychopatic girl named Eireen, who has run away from a closed private hospital nearby. It is said that she stabbed everyone at the private hospital to death using nothing but a teaspoon.

This thriller novel begins in a retro perspective, with Dwight finding his sister Irene's corpse hanging in a tree above him, and he tries to get out of the forest without coming across Eireen and her dreadful teaspoon.

 

TEASPOON BRIDGE (INTRO)

Finally out of reach, I sank down by something that felt like a tree. That wacky girl... What was wrong with her? I was just asking her if she had seen my sister Irene, and then she totally freaked me out by chopping away at me with something that felt like a blunt knife, yelling: "You can't take me back! I won't go back to that sick place!"
I did not know what sick place she was talking about, but she seemed so frightened that even I got scared.

I still hadn't found my sister, and it started to get pretty dark. I knew she was afraid of the dark, even though she never would confess it in fear of being treated like a child, even though she was a child. And now she was probably all alone somewhere out in the forest, huddled up and singing the song which goes like "raindrops keep falling on my head..."

Maybe she had found the way to the hospital by herself, and waited for me there with mum and dad. None of us knew that the bridge would break so easily, nor that Irene and I would have to find the way to the hospital by ourselves. without the help from our parents. Maybe they should have fixed the bridge before they bought a new car after all.

But they did not fix the bridge, and that is why I was now sitting all alone in the dark somewhere in the damp forest, which seemed to sqeeze itself up against me from all directions. Mum was right; it is too lonely out here to handle. No wonder she always wanted us to move into the city. At least they had solid bridges there that could take more than just one car without collapsing.

I tried to keep myself awake in case that girl with the teaspoon would manage to catch up with me again. I remember that people used to call our bridge "The teaspoon bridge". I always thought it was because it was so small and narrow, or because our bridge compared with other bridges was like a teaspoon compared to a tablespoon. Now I started considering if it maybe was because of that dreadful girl that it got that name. How come that I had never heard about her before then?

It slowly started to rain. I could feel the raindrops hitting my head and slowly running down my neck, and imagined Irene singing that song about those raindrops that were falling on one's head. It gradually rocked me into a gentle sleep, as I thought "What the heck... I have plenty of time to go look for Irene tomorrow". It would be useless to look for her in the dark anyway.

I woke up finding my shirt all blood-stained. The first thought that ran through my mind was that the teaspoon-girl had found me, and that I was dead. But then I realised that I did not have a single scratch on my body. The trees were still dripping of water from yesterday's rain-shower, slowly and heavily against my head. But nothing around me seemed like it had been touched by the rain. Something was wrong. So very, very wrong...

--

Tilbakemelding: A well-told story in where a bridge plays an important part. I really want to know the rest of the novel. A fluent language. Almost no mistakes.
Karakter: 6

Da gjenstår det bare én stil før jeg endelig kan pakke bort disse søndagsinnleggene. Litt trist, men jeg tror jeg har blottet min tragiske fjortis-sjel nok for nå.
(Hva skal jeg i det hele tatt med denne bloggen nå som det snart er over... = u =||)

Apropos teskje-mordere: http://www.youtube.com/watch?v=9VDvgL58h_Y
Bringer minner, hahah.

Dette var et av mine første forsøk på kåseri, hvor teksten skulle handle om å reise, og ble skrevet på samme dag som  denne.

Klasse: 10. trinn
År: 2008
Fag: Norsk
Sjanger: Kåseri

--

STRESS BORTE OG HJEMME

Hvorfor er folk så glade i å reise på ferie? Folk sier de vil reise vekk for å ha det gøy, eller for å ta en pause fra alt stresset i hverdagen. men da har de ikke tenkt over hvor stressende det er å reise. Stresset begynner allerede før du har kommet deg ut av landet.

Først er du nødt til å skaffe nok penger. Penger får man ikke på noen annen måte enn ved å jobbe hardt. Men for å skaffe nok penger til en ferie, er du ikke bare nødt til å jobbe hardt. Du er nødt til å jobbe rævva av deg (alt dette bare for å komme bort fra nettopp dette).

Så har du jobbet deg utslitt og ferdig. Du tror at du endelig kan få dra, men neida. Det er billetter som må bestilles.
"Greit nok,  det kan ikke være så vanskelig", tenker du. Men så innser du at du ikke har valgt noe reisemål enda. Du surfer litt fram og tilbake på nettet i noen timer før du endelig bestemmer deg. Du har aldri hørt om stedet, men det er billig. Dessuten er det skinnende sol på alle bildene, og menneskene ser fornøyde ut.

Det tredje du må gjøre, er å sørge for at du har pakket med deg alt du trenger. Det er veldig uheldig om du plutselig skulle oppdage at passet ligger hjemme, to minutter før flyet går. Men også sånne små ting som å glemme tannbørsten, kan være irriterende. Det ender kanskje med at du må bruke en tannbørste du ikke er vant til.

Så kommer avreisedagen, og du må sørge for å komme deg på rett fly til rett tid. Og for all del, sørge for at vennen din er med deg (det er fint å ha noen å skylde på om det skulle gå galt). Dere går dere selvfølgelig vill på flyplassen, og må rope for å få vaktene ved den riktige utgangen til å holde åpent litt til. Idet dere endelig er ombord på flyet, tror dere for en gangs skyld at dere skal få slappe av. Men utrolig nok er ikke stresset over ennå. Du har nemlig glemt at det finnes andre folk på flyet. Folk som lager lyder. Og ikke nok med det. Etter en time med klamme ørepropper i øra, setter personalet på en film som er akkurat så bra at du må teipe igjen øya også.

Etter å ha sett den samme filmen i reprise fem ganger, lander flyet med et brak på rullebanen. Du og vennen din sjangler ut av flyet. Dere følger etter folkemengden som forhåpentligvis kan veien til bagasjebåndet.

Etter å ha pekt på hver eneste av de 28 grønne koffertene på rullebåndet, finner du endelig den grønne som er din. Så må dere komme dere på bussen som tar dere til hotellet. Den har selvfølgelig kjørt bort mens du sto og vurderte om den siste grønne kofferten som hadde gått rundt i ring tolv ganger var din, eller om det var tolv ulike kofferter.

Folk som vurderer å kjøre rundt på egen hånd i et fremmed land må være gode kartlesere. Er de ikke det, og allikevel leier bil, må de ha dumdristig høye tanker om sin egen retningssans. Fordi bussen er borte, har du ingen utvei enn akkurat det: Leiebil. Så blir det sannsynligvis krangler om hvem av dere som skal kjøre den. Det ender selvfølgelig opp med at du må bak rattet, fordi du var den som ikke klarte å kjenne igjen din egen koffert.

Det fine med å ha med seg en venn, er at man kan skylde på ham om det skylle gå galt (som nevnt tidligere). Regnet skyller ned, og du gjør nettopp det. Du skylder på vennen din fordi han absolutt ville ha en åpen bil, og taket er ødelagt. Uheldigvis kan sånt skje når man stoler på bilder. Bilder spår ikke været.

Om lokalbefolkninger er grei, noe den vanligvis er, får dere hjelp til å finne fram til hotellet uten problemer. Da er egentlig den verste delen av ferien over. Resten vil forhåpentligvis gå knirkefritt så lenge du husker å hilse og takke høflig på språket som snakkes der du er. Og husker du å ha lommeboka tett inntil hjertet ditt, mister du den ikke, og vil da ha det bedre enn om du hadde mistet den.

Om alt går bra, vil du vende tilbake til Norge igjen med et overlegent smil og mange fine minner. Da har du kanskje masse energi, og lyst til å jobbe godt når du vender tilbake på jobb. Om det ikke går slik du hadde håpet på (noe som det ofte gjør), vil du nok glede deg over å være hjemme igjen, og du vil sette pris på hvor godt du egentlig har det. Stress møter man på overalt uansett, i alle slags former. Man må bare planlegge godt så man ikke snubler. Så alt i alt er egentlig ferie en god ting, uansett hvordan det ender.

--

Tilbakemelding: Du behersker sjangeren kåseri 100 prosent og lirer av deg det ene morsomme poenget etter det andre.
Karakter: 5 (samlet karakter med tekst #17)

Læreren prøvde nok en gang å være ekstra grei, fordi vi ikke hadde skrevet kåserier før.

Den delen med å følge etter mengden etter man har gått av flyet, er så sykt typisk min familie. Bææ.

Enda en søndag, enda en stil å skrive inn. Jeg merker jeg begynner å bli litt lei, så det er godt at vi snart nærmer oss slutten av mappen.

Temaet den dagen var penger og dens rolle i verden, og en av langsvarsoppgavene var å skrive en historie som kunne passe til tittelen "Money makes the world go round". Det var også en av de første skrivedagene som foregikk på data. Jeg hadde aldri noe sterkt forhold til hverken penger eller data før videregående-tiden og introduksjonen til stipendet og skole-PC-en, så eh... ja... Uansett, les den som vil.

Klasse: 10. trinn
År: 2008
Fag: Engelsk
Sjanger: Fortelling

--

MONEY MAKES THE WORLD GO ROUND

I had always had a concept of what money was, and what opportunities it gave, until I met Bay. His way of thinking is so logical that it passes all the way round and ends up as stupid.

Since my parents died, I had to move into my uncle's house, and it wasn't the cool uncle, but the one that no one talks about. And since no one talks about him, I didn't know that he had a son, or rather that I had a male cousin. Unlike my parents, they didn't have much money. I soon discovered that I had to get used to having coins instead of bank-notes in my pocket. I got really mad the first time I felt the weight of the coins in my hand, which was usually used to light stuff. Bay tried to cheer me up by saying that with coins you don't have to worry about cockroaches eating up your money. It didn't make me feel any better. It only made me shudder by the disgusting thought of cockroaches crawling around in my pants at night.

After a while living with them, I discovered another reason why I didn't know I had another cousin. During daytime, Bay did nothing else but sleeping. At first I thought it was quite odd, but I had no idea what odd meant, until I found out what he was doing at night.

All the craziness started when he woke me up one night to ask me one simple question.
"Kit? What do you think happiness is?" he asked.
I was too tired to think about it, so I just told him I didn't know. It was stupid of me to believe that he would ever accept that answer, or that I would get enough sleep that night. He went on:
"According to the dictionary, happiness is a lasting feeling of joy and comfort."
After a long pause, he asked me if I was happy. 
"No, I'm not happy," I said, and surpressed the urge to mash the pillow into his face, just to make him shut up. I'm glad I didn't do that, because then he wouldn't be able to say what he did.
"I'm happy, even though I know I don't have as much as other kids. I think it's sad when those kids say they're not happy. If I can be happy with what I got, I think they should be happy too, ' cause they have just as much as I do, plus more."
I suddenly felt guilty about what I said, but oddly enough, it seemed like he felt guilty about making me feel guilty.

He started to tell me about what he used to do at nights before I moved in, At times when he felt anxious or sad, he went out to steal people's luck. I didn't think it was possible at first, but it seemed quite clear after he had explained. I could almost imagine him splashing around in the fountains and wells, trying to reach the coins that people had thrown out for good luck. The whole idea was so stupid that it ended up as good. Strange as it may seem, it cheered me up in a way. I couldn't do anything but smile of his stupidity.

--

Tilbakemelding: Content - A relevant story to the task given. The message in the text is clearly seen an you pronounce your ideas in an independent way. It is howerver difficult to see the moral clearly and your story is a bit short. | Language, spelling and vocabulary - Your grammar and spelling are almost perfect. A varied vocabulary and the use of punctuation are under control. | Structure - You use paragraphs and a fluent language that makes it easy for the reader to read and understand your text.
Karakter: 5

Ungdomsskolekvaliteten på stilene mine er virkelig lav. *whip-whip*

Ideen var egentlig å skrive om hvordan Bay drar med seg kusinen sin ut gjennom vinduet den natten for å dra på lykkejakt i fontenene og ønskebrønnene, og alle problemene og de tvinner seg opp i underveis, men det ble det rett og slett ikke tid til. Dette vil for alltid være en amputert tekst uten noe konkret poeng bak seg.

Jeg våknet opp for fire timer siden etter en av de drømmene av det merkeligste slaget igjen. Jeg drømte at familien min prøvde å gifte meg bort til en 30 år gammel bonde som nettopp hadde skilt seg (inni hodet mitt er jeg fortsatt 14-17 år gammel, så eh... nei). Jeg drømte også at noen kom til å dø i en hoppbakke på snowboard innen 4 måneder, at jeg trynte i en hyttetrapp, og at jeg likte å bruke fritiden min på å se på racerbilløp på internett...

Slutt å kødd med meg, hjerne ._____.

Det var så mye bull i den drømmen at jeg måtte koke meg en og en halv liter grønnte å roe ned nervene på med en gang jeg sto opp. Jeg har en følelse av at resten av denne dagen bare kommer til å kjennes merkelig ut.

Denne gangen har vi kommet til det som må være favorittstilen min. Den handler ikke om noe spesielt, og er heller ikke særlig bra skrevet, men jeg husker bare så godt at jeg plutselig fikk det så klart for meg den dagen at jeg skulle skrive en tekst som er akkurat så likegyldig at man aldri kan være sikker på om det er noen tanke bak den eller ikke. Den får meg fortsatt til å le, men det skyldes kanskje mest min defekte sans for humor.

Klasse: 10. trinn
År: 2008
Fag: Norsk
Sjanger: Fortelling

--

PÅ LANGTUR MED BRUTTERN

Jeg stirrer dødt ut på trærne som suser forbi oss i åtti kilometer i timen. Den gamle minibussen har sust nedover veien i tre døgn, og det samme har broren min. Tore tok lappen i forrige uke. Det var da han kom med den eksentriske ideen om å ta meg med ut på langtur i farfars minibuss på bursdagen min. Han har alltid vært litt for spontan. Først hadde jeg protestert, for foreldrene mine hadde allerede planlagt bursdagen min. Jeg skulle på kino med vennene mine. Men da dagen kom, og vi fant ut hvilken film det var vi skulle se, ombestemte jeg meg. Det var tydelig at broren min hadde visst hvilken film det var. Han så ikke overrasket ut da hele vennegjengen nærmest rømte ut av kinoen, men vi ble overrasket over å finne ham med minibussen foran inngangen, som om han visste at dette ville skje. Jeg tror vi ble litt ødelagte av det vi hadde sett, for før noen av oss hadde fått tenkt oss om, satt hele gjengen i minibussen som tok oss med langt, langt vekk fra den grusomme bamsefilmen med utålelig mye glitter og rosa blomster.

Det er først nå, tre dager unna kinoen at jeg har tenkt på at det kanskje var Tore som hadde fått foreldrene mine til å velge den filmen. Det forklarer godt hvorfor han visste at jeg kom til å gå med på det til slutt. Så her sitter jeg med mine to venner og broren min i en gammel minibuss som gynger seg frem nedover veien, og vet ikke hva som er hensikten med det hele. Det eneste vi har gjort de siste døgnene er å kjøre gjennom en masse ukjente småbyer. Vi har kun stoppet et par ganger for å gå på toalettet. Jeg tror nesten han gjør det bare for å brife med kjøreferdighetene sine, selv om det virker ulogisk, men broren min er en ulogisk person. Enda mer ulogisk er det at han ikke stopper for å sove. Når han stopper, er det for å kjøpe en slags energidrikk med sterke farger i. Så fort han blir trøtt, åpner han enda en sånn boks, og heller den i seg. Og plutselig er han helt våken igjen, kanskje litt for våken. Da blir han så oppspilt at han begynner å snakke med tankene sine i en koffert, og vi er dømt til å sitte og høre på hver eneste undøvendige detalj.

Den eneste som slipper å høre på alt broren min slipper ut er Johan, som er så heldig at han har tatt med seg MP3-spilleren sin. Han skriver logg over alt vi gjør til enhver tid, slik at han skal ha en god forklaring til foreldrene sine på hvor han har vært de siste tre døgnene når vi kommer hjem igjen.
Her er noe av det han skrev den første dagen:

21.28: Vi stopper for å spise på et ukjent sted med kebab og pizza.
21.31: Tore går på toalettet.
21.33: Kai og Hugo leker i ballrommet (selv om de er 8 år over den øvre aldersgrensen).
21.45: En av de ansatte kjefter på Kai og Hugo for å ha most ihjel over halvparten av ballene.
21.46: Tore er fortsatt på do.
21.48: Vi skammer oss over oppførselen vår, og går ut og setter oss i bilen.
21.49: Kai og Hugo kaller hverandre stygge ting.
21.55: Tore er endelig ferdig på do, og vi kjører videre.

Det er en absurd og intetsigende liste, men den får meg merkelig nok i bedre humør.

Jeg holder akkurat på å sovne idet minubussen stanger inn i et fjell, og alle skvetter til. Tore ligger urørlig i førersetet. Det første som slår oss er at han kanskje har skadet seg, slått hodet sitt hardt i ruta eller noe sånt. Men så ser vi at han ikke har et eneste merke på seg. Han bare ligger der og ser død ut. Johan skriver det ned i loggen. Så unødvendig.

Det er først etter at ambulansefolkene har kommet og undersøkt ham at vi får vite at han helt sikkkert er død. Det var ikke kollisjonen som tok livet av ham. De sa det så ut som kroppen hans hadde brutt sammen av søvnmangel. Det hele er så uvirkelig, og nesten komisk. Det er ingenting komisk ved det at han er død, men situasjonen er likevel ikke annet enn unødvendig og komisk. Så dum han er! Han og energidrikker passer ikke sammen. Hvordan skulle jeg forklare dette for foreldrene våre? Og enda viktigere, hvordan skulle vi komme oss hjem?

--

Tilbakemelding: Denne fortellingen var veldig spesiell. Du har godt språk, men du kunne brukt flere litterære virkemidler.
Karakter: 5

Hahah, denne stilen er spesielt morsom å lese når man er høy... på sukker.
Jeg elsker hvordan læreren ikke kommer på noe annet å si enn at den er "veldig spesiell".

Denne måneden har blitt brukt på litt for mange headshots og såkalt fanart. I det minste tegner jeg oftere enn før (lat som det er en god ting, og ignorer alle pengene jeg kunne ha tjent på tiden som ble kastet bort).

Dette hører egentlig mer hjemme på skissebloggen (http://myscrapyard.tumblr.com/), men nå begynner denne siden å bli i desperat behov for mer farge og variasjon, så jeg skal prøve å få laget et sammendrag her hver måned fremover. Det har blitt postet altfor mange gamle stiler og kjedeligheter her i det siste.

Challenge #1 | Nyttårskort | Mr. Puffin & Hanatamago | Bob | Len & Rin Kagamine | Jokseren & Snusmumrikken | GUMI Megpoid | KAITO append | Challenge #2